Mentaltrener Erik Bertrand: Frykten hindrer deg i å leve livet du ønsker

Noe skjedde med ham der ute i det øde, hvite og kaldblodige landskapet. Han ble fylt av et indre mørke. I mange timer, hver dag gjennom kuling og ekstrem kulde, hadde han bare negative tanker. Han følte seg ensom, forlatt og var langt nede. Og fremdeles var det 50 dager marsj fram til målet: Sydpolen

"Jeg kom ikke ut av den negative spiralen, sier Erik Bertrand Larssen.

Han ser opp med tunge øyne. 

"Da var jeg usikker på om jeg ville klare det."

Frykten hindrer deg i å leve livet du ønsker  

Erik Bertrand Larssen er fallskjermjeger, siviløkonom, forfatter, foredragsholder og mentaltrener. Han har lært idrettsutøvere, næringslivsfolk og toppledere å følge drømmen, at tro kan flytte fjell og at viljen til å lykkes kan overvinne frykten for å mislykkes. 

Nå sitter han her i hvit skjorte, med trimmet skjegg og mildt blikk. Det er 16 år siden han fikk en åpenbaring på et seminar i London, der han hørte på den amerikanske mentalcoachen Tony Robbins. Han dro hjem, sa opp jobben som siviløkonom, leide seg et knøttlite kontor og kastet seg ut i et nytt liv som mental trener og sparringspartner. Siden har alt vokst. Han er blitt kalt Norges motivasjonsguru, hatt eget TV-program og hjulpet verdensstjerner som Casper Ruud, Petter Northug og Stig Andre Berge til suksess. 

Essensen i mental trening er å bli klar over tankene dine. At det du velger å tenke påvirker deg og endrer livet ditt. De fleste mennesker holdes tilbake av frykten, frykten for det ubehagelige, frykten for hva andre sier eller frykten for livet selv. Men den frykten hindrer deg i å leve det livet du ønsker.

Han lener seg fram i stolen. 

 

“Noen er god til å forstå kraften i tankene. Idrettsutøvere, krigere og kirurger er vant med å måtte prestere, de må bruke mentale teknikker for å vinne et løp eller redde et liv. Men for et vanlig menneske i hverdagen, er det ikke like lett å se effekten av det mentale. Men jeg er overbevist om at alle kan utvikle seg til å bli en bedre utgave av seg selv.”

Han har ballasten fra eget liv som veier opp den teoretiske kompetansen. Som barn følte han seg utenfor, han ble ertet og hadde det vanskelig på skolen. Han satt mye alene på barnerommet og leste historier om Churchill, Nansen, Heyerdahl og Colombus. Han drømte seg inn i livet til de som turte å følge drømmene. Fremdeles er han den gutten som inspireres av heltene, i tillegg er han formet av alt det livet har kastet mot ham siden: Depresjon, skilsmisse, avhengighet og skam. 

Jeg har gått på noen ordentlige smeller. Men mental trening handler ikke om å unngå det vonde og vanskelige – nesten tvert imot.

Han gestikulerer ivrig med hendene. 

“Et viktig element i mental trening, er å utfordre livet. Det er bare et tidsspørsmål før du vil oppleve sykdom, død eller andre nedturer. Livet er brutalt! Du må erkjenne at det vonde og vanskelige er en del av reisen. Se på mange av dem som har opplevd suksess: De har ikke unngått det ubehagelige, fordi de skjønner at det er en forutsetning for å kjenne på det motsatte. De vil ha en emosjonell kontrastfylt reise. Det vil jeg også.”

 

Ekspedisjonen til Sydpolen

Og nettopp derfor satte Erik Bertrand Larssen seg selv i det brutale og vanskelige for snart ett år siden. Han valgte å legge ut på en ekspedisjon til Sydpolen – 136 mil på ski, helt alene, helt frivillig. Bare ham, sleden med utstyret og teltet. Bare ham og 60 dager i det kaldeste, råeste og mest krevende klimaet jordkloden kan servere deg.  

Jeg ville ha det vondt for å kjenne på kontrastene i livet. For hvis jeg innretter alt mot det komfortable, blir livet bare helt greit. Men jeg vil komme på slutten av livet og si til meg selv: Jeg hadde det fantastisk.

“Etter 10 dager syntes jeg at jeg hadde vært lenge nok på tur, og da var det 50 dager igjen. Jeg ble overrasket over hvor lenge jeg hadde en negativ tankevirksomhet, i 8-12 timer hver dag var det bare mørkt. «Hva er det som skjer?», spurte jeg meg selv.”

I tillegg til den fysiske motstanden fra kulde, kuling og klima, la også skilsmisse, pillemisbruk og negative medieoppslag seg over ham som en svart kappe. 

Det ble mange dager med en selvransakende prosess, men jeg innså at jeg måtte la tankene prosesseres. Jeg måtte snakke høyt med meg selv og ble mer melankolsk enn jeg trodde jeg var. Jeg kom skremmende nært meg selv og det var ingen steder å rømme.

– Hva gjør du når du ikke kan rømme?

“Da kan du enten gi opp. Eller konfrontere deg selv. Og det nesten alle opplever når du står i det, enten det er sykdom, skilsmisse eller død, er at du kommer gjennom det. Og klarer du å komme gjennom det, vil du merke at det er vakkert. Da har du vist at du har superkrefter.”

Han knakk en ski, mistet en dorull i vinden, bommet på matrasjonen, fikk feber, mageproblemer og tenkte at han ikke ville klare det. Han følte seg ensom, forlatt og var langt nede. Det var like før han satt fyr på teltet da han veltet en primus. Og han gikk ned 28 kilo og var nær å tisse i buksa da han slet med frosne fingre i kulda. 

Å kjenne på de mørke kreftene er det som gjør livet vakkert

Det var nok motstand. Men han sto i det. En dag om gangen. 

“Jeg var langt nede, og måtte være mye mer tålmodig med meg selv enn jeg visste jeg kunne være. Men … 

Du verden hva vi tåler! Det var bare følelser, og du dør ikke av negative følelser. Vi er ekstremt robuste som mennesker. Du kan oppleve de verste tingene, at noe skjer med barna dine eller at familien rammes, men se hvilke kjempekrefter du kan få. Se hva du fikk til mens det stormet. Vi har mer å gå på enn vi tror, og det merket jeg på Sydpolen.

 

 

Dette lærte vi av Erik

 

1. Livet handler ikke om å unngå det vonde og vanskelige. 

2. Du tåler mye mer enn du tror. Stå i det og ikke ta livet for seriøst. Du overlever det ikke uansett.

3. Skap en sterk tro i deg selv. Da står ikke frykten i veien for drømmen din. 

 

 

Fotograf: Nikolaj Schwaner  

Journalist: Lasse Lønnebotn 

 

MAN IN THE SHIRT ”Æren tilhører mannen som faktisk er på arenaen, han hvis ansikt er grimet av støv og svette og blod" - sitat Theodore Roosevelt i Paris, 1910. I portrettserien "Man in the Shirt", møter BARONS menn med det til felles, at de har satt seg selv i spill og på spill. Hvor finner de motet? Hva er det viktigste de har lært underveis? Og hva kan vi andre lære av dem?