I et parallelt univers kunne Michael Laudrup ha endt opp som bankmann. Han kunne ha startet fotballkarrieren i England i stedet for Italia – og endt opp i PSV i stedet for Barcelona.
I det parallelle universet ville verden sett annerledes ut – ikke bare for Michael, men sannsynligvis også for alle oss som husker ham som verdens beste fotballspiller.
Men den alternative virkeligheten og avgjørelsene han tok, tror han ikke man kan lære så mye av.
"Sånn er livet. Du kan aldri få svaret på hva som ville skjedd hvis du hadde tatt et annet valg», sier han og skifter tema hver gang man nærmer seg emnet.
Når vi for eksempel stiller ham spørsmålet: "Hvis du kunne gått tilbake i tid og gitt deg selv som 17-åring et godt råd; hva skulle det være da?" sier han:
"Da vil jeg heller bruke tiden på å gi råd til noen jeg virkelig bryr meg om hvis de kommer i en situasjon som jeg eller familien min kan ha vært i.”
Vi kommer tilbake til å legge igjen viktige tilfeldigheter og beslutninger i fortiden.
I dag, når vi møter ham midt i København, er han imidlertid tvunget til å se tilbake på tilfeldighetene, valgene og ikke-valgene som en karriere som fotballspiller – eller noe annet – består av.
F for fotball?
En dag, mens han går på videregående, går Michael Laudrup på biblioteket for – i likhet med de aller fleste av sin generasjon – å se i boka: «Hva kan jeg bli».
Han slår opp bokstaven «F» – og det er ikke for å finne ut hvordan man blir «fotballspiller». På dette tidspunktet vurderer Michael Laudrup alle mulige andre jobbmuligheter – blant annet om han skal ha økonomisk utdannelse.
«Det var den gang med lånekort og det hele. Jeg så på alle mulige utdanninger og hva som skulle til. Men så gikk det plutselig veldig fort, sier han.
Kort tid etter – våren 1983 – banket Liverpool på døra. De vil ha ham på en treårskontrakt, og det gikk de raskt med på.
Men så skjer det noe som treffer 18-åringen Laudrups rettferdighetssans og vilje.
“De ringer plutselig igjen og sier: Det skulle være fire år i stedet for tre, men det siste skulle være gratis fordi jeg måtte bruke det første året på å lære. Og argumentet holder, men det må være rettferdig. En avtale er en avtale. De forventet tross alt at jeg skulle si ja. Det gjorde jeg ikke», sier Michael Laudrup og tilskriver sitt nei til en av verdens største fotballklubber til sin rettferdighetssans.
Som mange vet, endte Michael Laudrup opp med å bli solgt til Juventus i stedet og spilte de to første årene på lån i Lazio.
En følelse av rettferdighet og litt tilfeldighet sendte ham sørover i stedet for vest, og han tenkte egentlig aldri på hvordan karrieren hans ville sett ut hvis den hadde startet i Liverpool.
“Du kan aldri, aldri få svaret på hva som ville skjedd hvis du hadde tatt et annet valg, verken i fotball eller næringsliv», som han sier det.
Alltid under press
I stedet flyr Laudrup til Roma og nedrykkstruede Lazio. Her, på midten av åttitallet, ser fotballen helt annerledes ut enn den gjør i dag. Den gang kunne det bare være to utlendinger på hvert av Serie A sine 16 lag. Laudrup var dermed en av totalt 32 utlendinger i verdens kanskje beste liga.
Derfor ble det press fra start.
“Du var en av de 32 utvalgte, og det er tydelig at de ikke bryr seg om du er 19 år og har spilt syv landskamper og kommer fra Danmark og den danske ligaen, eller om du er Diego Maradona som kommer og spiller i Napoli eller Marco van Basten. Når det gikk dårlig, så de på de utenlandske spillerne", sier Michael Laudrup.
I dag havner unge danske fotballspillere på eventyr i utlandet i klubber med mange andre utlendinger, og de har derfor ofte mer tid til å venne seg til presset.
“Det var vanskelig fordi det også gikk dårlig for laget. Så ser du på treneren. Han blir truffet, og så hopper du til utlendingene. Det er klart, du takler det bedre hvis du har åtte års erfaring enn om du har seks måneder, sier Michael Laudrup.
Det er ikke bare på banen, presset er stort. I Lazio må Michael Laudrup lære italiensk på et blunk. Det er bare en av hans medspillere som snakker litt engelsk – alt annet foregår på italiensk.
Og det er i forbindelse med italieneren at Michael Laudrup plutselig sier: «Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs. Jeg var mer nervøs enn da jeg måtte ta straffer i EM-semifinalen.”
Det som gjør den ellers alltid kule Michael Laudrup nervøs er et radiointervju der han må snakke italiensk bare åtte måneder etter at han kom til landet.
“Jeg var veldig nervøs. Vi kjenner alle disse morsomme historiene om utlendinger som kommer inn og så blir de spurt i øst og svarer i vest. Jeg forsto ikke alle ordene og alt jeg ble spurt om men jeg skjønte konseptet og jeg kunne svare», sier han med et smil og slår fast at når du er gjest i et annet land, bør du prøve å lære språket.
Ulike type ledere
Michael Laudrup har derfor alltid måttet skjerpe seg og ta ansvar – lederansvar. Dette kan gjøres på mange måter, mener han.
“Det finnes mange forskjellige typer managere – også i fotball. Det var en periode da man snakket om managere i fotballen, så var det alltid den som ropte høyest. Så, Thomas Graversen og Søren Lerby, bare for å nevne noen som du kjenner. Men så har du også de andre. De som snakker mye og som hjelper til. En Morten Olsen, for eksempel.”
Selv var han imidlertid en helt annen type.
“Så har du de som kanskje ikke sier så mye, men som i form av spillet sitt får deg til å føle at når de er der, har vi større sjanse til å vinne. For eksempel har jeg spilt med Ronald Koeman i Barcelona. Han var ikke den beste forsvareren, men du visste at du alltid kunne spille ham. Det er det mange har sagt om meg. Når han er med oss, har vi alltid noen vi kan spille på den andre halvdelen av banen. Det er et stort kompliment, sier han om sin egen lederstil.
Nyansene i spill som kommentator
Alt i alt har Michael Laudrup et svært nyansert syn på fotball, fotballbransjen og ledelse.
«Det meste skjer i nyansene», som han sier på et tidspunkt.
Du kan prøve å stille ham ja-nei-spørsmål. Svarene er bare mer nyanserte. Det prøver han også å være i jobben som fotballkommentator, selv om media ønsker hardtslående og svart-hvitt-analyser av om en trener skal sparkes eller ikke.
“Jeg har prøvd fotball fra mange forskjellige vinkler. Jeg har løpt rundt der inne, jeg har stått utenfor på sidelinjen, og nå står jeg og ser på det fra utsiden og snakker om det. Når det kommer til stykket kan mye skje på kort tid. Derfor må man være forsiktig med alltid og aldri», som han sier det..
Barcelona: Nok en "tilfeldighet"
I 1988 skal Juventus kjøpe en fjerde utenlandsk spiller – én mer enn laget må ha. Derfor er Michael Laudrup klar over etterspørselen fra andre klubber. Det er interesse fra blant annet nederlandske PSV. Men like før den endelige signaturen er Michael Laudrup i tvil. «Nederlandsk fotball er et slikt sted hvor du starter karrieren», som han sier det i dag.
Han går til Boniperti, presidenten i Juventus, som han har et veldig godt forhold til. Han overbeviser ham om å bli et år til. Juventus må derfor sende Ian Rush tilbake til England.
Et år senere kommer tilbudet fra Barcelona, og Michael Laudrup må ha en veldig vanskelig samtale med Boniperti, som nå ønsker å beholde ham. Han havner i Barcelona. Resten er historie.
“Å være en spiller ligner på å være ansatt i et selskap. Og så må du plutselig ha en lederjobb. Du kan ikke sette likhetstegn mellom de to tingene. Jeg har ofte blitt spurt; «hva er vanskeligst?» Det er ingen sammenligning. Det er det vanskeligste å være trener, sier han.
Den andre veien førte både til spanske mesterskap og det som i dag er Champions League-trofeet.
De beste trofeene har faktisk Michael Laudrup vunnet etter at han sluttet å være aktiv spiller.
Fotball-toppledelse
Michael Laudrup har alltid vært en leder på banen, stille kanskje, men i kraft av sitt forrykende spill en leder. Derfor så mange også på ham som trener da han stoppet karrieren i 1998.
Det er imidlertid en helt annen rolle, sier han i dag.
“Du kan planlegge karrieren din godt. Man kan ha en plan for karrieren, men plutselig skjer det bare noe, og det har jeg opplevd noen andre ganger i karrieren. Du trodde du definitivt skulle én vei, og så gikk det på veldig kort tid en helt annen vei», sier Michael Laudrup om blant annet byttet til Barcelona.
Det er også derfor han selv nevner Capital One Cup-trofeet med Swansea som sitt største trofé. Det betydde mye for den lille walisiske byen å vinne den.
Da han selv ble trener, vurderte Michael Laudrup det positive og negative ved sine egne trenere og skapte deretter sin egen stil derfra. Igjen med mange nyanser, for han tror ikke at noen mennesker er entydig positive eller negative. Derfor har han også lært noe av de han endte opp med – blant annet treneren fra Barcelona-tiden Johan Cruyff, som Michael Laudrup også mener er den beste treneren han har hatt i karrieren.
“Hvis du har en sjef som er veldig krevende, som tar mye av seg selv, så sier du bare på et tidspunkt at du trenger litt luft og så får du det på en annen arbeidsplass eller en annen fotballklubb», som han uttrykker det.
Michael Laudrup tar med seg både negative og positive erfaringer fra fortiden, men han går ikke og vurderer om livet ville blitt formet annerledes hvis han hadde tatt andre valg eller tilfeldigheter hadde sendt ham i en annen retning.
Han har heller aldri – som mange fotballspillere gjør – angret på at han stoppet sin aktive karriere i 1998, selv om han godt kunne ha fortsatt noen år til.
«Det var helt perfekt. Prøver bare å leve en normal hverdag. Det hadde jeg ikke prøvd siden jeg var 17.
Dette lærte vi av Michael Laudrup
-
Grip mulighetene
Du kan planlegge karrieren, men noen ganger dukker det opp muligheter som du bare må ta og se hva som skjer. -
Ikke se deg tilbake
Det gir ingen mening å vurdere om en karrierebeslutning var den riktige. Det kommer ikke igjen – i hvert fall ikke på samme måte. Se heller fremover. -
Se nyansene
Få erfaringer og mennesker er utvetydig positive eller negative. Alt er i nyansene. -
Ulike typer ledere
Det er plass til ulike typer ledere på et team. Den som roper høyt og skaper motivasjon. Den som tar seg av sosiale saker og den som leverer pålitelig i stressende situasjoner.
Michael Laudrup i The CEO
MAN IN THE SHIRT ”Æren tilhører mannen som faktisk er på arenaen, han hvis ansikt er grimet av støv og svette og blod" - sitat Theodore Roosevelt i Paris, 1910. I portrettserien "Man in the Shirt", møter BARONS menn med det til felles, at de har satt seg selv i spill og på spill. Hvor finner de motet? Hva er det viktigste de har lært underveis? Og hva kan vi andre lære av dem?
![On set with Michael Laudrup and the superfan Carlos [Videos]](http://barons.no/cdn/shop/articles/Laudrup_Legend_photo_shoot_team_photo_{width}x{height}_crop_center.png?v=1683535288)
